I våre vedtekter står det bl.a. at Sosialhumanistene er fundamentert i
menneskerettigheter, slik de fremkommer gjennom Verdenserklæringen om
menneskerettighetene, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs
konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter.
Sosialhumanistene skal arbeide for å sikre frihet, solidaritet og likeverd uansett
kjønn, seksuell legning, rase, religion, livssyn eller kulturelle holdninger.
Dette gjennom å være en verdigransker, verdiformidler, interesseorganisasjon og "vaktbikkje".
Sosialhumanistenes miljøengasjement innebærer en forståelse av at man ikke kan få til en
forsvarlig utvikling og bedre de ressurssvake gruppenes levekår uten å ha et aktivt forhold
til spørsmål om forurensning, et levedyktig naturmiljø og en god naturressursforvaltning.
Myndighetene og private aktører fatter viktige avgjørelser som innebærer verdivalg.
Slike beslutninger legger premissene for samfunnsutviklingen på områder som er i
kjernen av det Sosialhumanistene er opptatt av. Vi jobber for at disse aktørene skal
reflektere over og prioritere de verdiene Sosialhumanistene representerer. Selv om
dette er selvfølgelige verdier for mange, så oppleves de ikke nødvendigvis som
selvfølgelige for alle. Jo flere medlemmer, desto større tyngde ligger i utøvelsen
av vår virksomhet. Det finnes et mangfold av institusjoner som med våkent og kritisk
blikk gransker myndighetenes ulike forhold. Det er nettopp dette mangfoldet som sørger
for at så stor del som mulig av befolkningens ulike interessefokus blir ivaretatt.
Gjennom vår rolle og oppgave som "vaktbikkje", krever vi av våre politiske folkevalgte
at menneskerettigheter blir ivaretatt både i nasjonal og internasjonal politikk.
Som medlemmer i et moderne og demokratisk samfunn, er vi pliktige til å sørge
for at vi ikke havner i en situasjon hvor vi i ren selvtilfredshet og ensidighet
stilltiende aksepterer undertrykkelse av våre medmennesker, være seg lokalt eller
globalt. For å kunne ta avstand fra unnfallenhet trengs det et klima med institusjoner
som garanterer for det frie ord.
I et naivt øyeblikk kan veien være kort til å stille seg selv spørsmålet: Hva skal vi med
menneskerettigheter her i Norge, hvor vi har det så bra? Norge blir kritisert av FN-organer
for klare brudd på menneskerettighetene hvert eneste år. Temaene som går igjen gjelder
varetektsfengsling, minoriteters rettigheter, flyktningpolitikk, rasediskriminering,
religionsfrihet og barnevern. Til tross for at vi har våre svin på skogen her hjemme, så har
Norge et betydelig engasjement og ansvar for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i
andre land.
Videre må vi innse at det norske samfunnets tilstand er knyttet til ulike
samfunnsklima utenfor våre landegrenser. Der kan vold og undertrykkelse noen ganger skyldes
myndighetene selv, men som oftest er det myndighetenes manglende tilstedeværelse som er årsak.
Myndigheter begår overgrep mot sitt eget folk, og ulike befolkningsgrupper begår overgrep mot
hverandre. Store deler av folkemengder er nærmest utestengt fra offentlig og politisk liv, og
lovgivningen legitimerer diskriminering på grunnlag av bl.a. kjønn, etnisitet og livssyn.
Tvil og intellektuell resonnering er gjerne spiren til å erverve seg kunnskap.
I samfunn der tvil blir slått ned på og straffet, ikke nødvendigvis alltid direkte og
umiddelbart av omgivelsene, men så i alle fall i en religiøs kontekst, kan ikke mennesket
utvikle kunnskap. Dette resulterer i en åndelig floke og et patologisk samfunn.
Som et gissel av religionen utvikles noe som må kunne sies å ligne på Stockholmsyndromet.
For disse folkegruppene er det utelukket å søke forklaringer på samfunnets elendighet i en selv.
Da er veien kort til å legge skylden på samfunn utenfor ens eget.
Institusjoner som Sosialhumanistene må derfor jobbe for at "tvilere" skal få utøve
sin rett til åndelig frihet og til å formidle sin tvil til andre.
