En rekke religioner gjør nærmest hevd på grunnleggende humanistiske verdier som solidaritet og nestekjærlighet. Dette anser vi for å være universelle verdier som eksisterer uavhengig av religion. Tar vi bort religionenes dogmer, kravene om tilbedelse og dyrkelse av skikkelser, trusler om fortapelse og løfte om belønning i det hinsidige, så sitter man igjen med det som danner grunnlaget for Sosialhumanistene, nemlig de grunnleggende humanistiske verdiene. Solidaritet blir ikke da et påbud, men noe som utspringer fra egen refleksjon og egen overbevisning. Sosial rettferdighet er noe man oppnår gjennom demokrati og en levende offentlig debatt.

Hvorfor er det nå slik at den sosialhumanistiske vei er bedre enn den typiske religiøse vei for å oppnå solidaritet? En del av forklaringen ligger i erfaringer fra forskjellige land med ulike religiøse klima. Det faktum at det nettopp er de landene med lavest antall religiøse som har den største graden av sosial utjevning er et sterkt argument. Hvis vi ser på religionsstatistikk for de landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik, så ser vi at dette er land med en særdeles høy andel troende. De samme landene ligger samtidig på bunn når det gjelder bistand til fattige land. Religioners såkalte nestekjærlighet ser altså ikke ut til å gi uttelling i praksis.

Religionenes nestekjærlighet evner tydeligvis ikke å skape sosial rettferdighet og et solidarisk samfunn. Årsaken til dette er at religionene gjerne tilsidesetter det vi anser som grunnleggende for disse forholdene, nemlig personlig autonomi.

Sosialhumanistene ønsker et sosialt rettferdig samfunn fordi alle bør ha like muligheter til å skape seg et godt liv. På den politiske arena ser vi at det er fullt mulig å enes om sosial utjevning, uten å begrunne dette i religiøse referanser.

Gjennom sekularisering skal staten forkaste en offisiell religion, og gå over til å være livssynsnøytral. Dette sikrer at religion ikke skal legge føring på statens utførelse av mandat, samtidig som borgernes åndelighet sikres å være utenfor statens rekkevidde.

Sosialhumanistene er ikke en massebevegelse, men derimot et innspill til personlig refleksjon og bevisstgjøring omkring sosial utjevning. Dette med ønske om en gunstig samfunnsutvikling i forsvarlig sameksistens med de forutsetninger som miljø og klima legger til grunn.