Kjennetegn på et moderne og demokratisk samfunn er at det gis rom for en kvalifisert og nyansert religionskritikk, som er forankret i både naturvitenskapelig, filosofisk, teologisk og religionsvitenskapelig innsikt.

Et samfunns kulturarv blir på mange områder forvaltet av og gjennom religion, og synes å være noe som fyller et behov i samtidskulturen. Dessverre ser man at religiøse interesser sammenfiltres med mange av dagens politiske konflikter. Dette kan for mange oppfattes som at religionen i seg selv er den konfliktskapende part. På samme måte kan dette virke lokkende og nøre opp under irrasjonell fanatisme.

En del religioner er uvillige til å åpne seg for kritikk, fordi de på en eller annen måte anses som forankret i noe guddommelig som er hinsides kritikk. En moralsk forankret religionskritikk vil, med utgangspunkt i at det finnes felles etiske verdier og normer som kan gjøres gjeldende som gode moralske rettesnorer for alle mennesker, ikke være noe som møter den enkelte religion utenfra, men derimot være noe som fremstår som forankret i religionens egen moraloppfatning.

Religionskritikk må altså forankres i ressurser som den enkelte religion kan vedkjenne seg som sine egne. En slik form for kritikk vil ikke kunne avvises som irrelevant eller som uttrykk for en eller annen misforståelse. Dette gjør moralsk forankret religionskritikk til en bedre form for religionskritikk enn den som summarisk avskriver religion som noe som kan forklares utelukkende med basis i ikke-religiøse forhold.

En slik form for kritikk vil imidlertid ikke være spesielt attraktiv for den som av en eller annen grunn holder sin egen posisjon for å være ufeilbarlig. Det er grunn til å spørre om ikke enhver form for forsøk på å representere en prinsipielt ufeilbarlig posisjon i bunn og grunn ikke kan antas å være noe annet enn en form for maktvilje.

Forutsetningen for å utvikle en internt motivert religionskritikk, er at man er i stand til å skjelne mellom sin egen forståelse og dens begrensede og noen ganger forvrengte innhold på den ene siden, og saken selv på den andre siden. Man må skjelne mellom religion og dens sosiale funksjon, mellom ressurser og forståelsesformer gitt i tradisjon og overlevering, og den aktuelle anvendelse av dette.

(Fritt etter prof. Jan-Olav Henriksen)