Her i Norge var det frem til 1980-tallet kun kirken og kristendommen som var målskive for en aktiv religionskritikk. På skansen for denne (nokså unyanserte) kampen stod først og fremst Human-etisk forbund (HEF). Det er først nå i den senere tid at vi er blitt vitne til kraftige angrep på det som er blitt oppfattet som kvinneundertrykkende og voldsfremmende trekk ved muslimsk religionsutøvelse.

Igjen var det Human-etisk forbund som la seg på en ganske naiv retorisk linje og forfektet en unyansert essensialisme som kontinuerlig skulle gi islam skylden for undertrykking og vold i muslimske kulturer. Slik presterte HEF elegant å totalt neglisjere den kulturkampen som skjer innenfor islam mellom reaksjonære og mer liberale krefter. Kristenfundamentalister var raskt ute med å støtte opp om denne retorikken. Det oppfattes som kunnskapsløst når kritikere ikke evner å se hvordan religiøse interesser ofte sammenfiltres med mange av dagens politiske konflikter.

Det eksisterer på den annen side kritiske og konstruktive krefter innenfor islam. Blant disse er f.eks. Abdel Rahman al-Rashed, en anerkjent skribent i muslimske miljøer. Han publiserte i 2004 den selvkritiske kraftsalven "A Wake-up Call: Almost all terrorists are Muslims". Al-Rashed nøyde seg ikke med de vanlige forsikringene om at all terror er imot islam sitt sanne vesen. I stedet oppfordret han muslimer til å kritisk vurdere den revolusjonære ideologien som blir propagandert av mange islamistiske organisasjoner, for å undersøke om det (tross forsikringer om det motsatte) kan ligge ideologiske spirer til voldshandlinger i islam sitt navn.

Slike kritiske stemmer er det stadig blitt flere av innenfor det muslimske fellesskapet, og det er mange som ønsker en opplysningstid og modernisering av islam for å tilpasses demokratiet og rettsstaten.