I jødedom og kristendom finner man allerede i Det gamle testamentet en iboende religionskritikk. Her var det profetene som tok avstand fra kulten (spesielt prestemiljøet), samtidig som de ga uttrykk for kritikk av konger og andre makthavere som brukte sine privilegier på bekostning av de svakeste.

Religionsfilosofen Merold Westphal har pekt på at denne formen for religionskritikk er blitt videreført i en sekularisert form hos klassiske religionskritikere som f.eks. Marx, Nietzsche og Freud.

I disse religionene er mennesket tenkt som et begrenset vesen, som ikke kan overskue alle elementer i tilværelsen. En slik posisjon er for de troende forbeholdt en gudsskikkelse. Når disse troende innser dette, innebærer det samtidig at de må være åpne for andre perspektiv og tilnærminger enn den de i utgangspunktet selv har.

Religionskritikken vil dermed kunne stå som representant for det den troende selv ennå ikke har vunnet innsikt i. Kritikken vil for vedkommende kunne bidra på en positiv måte og ikke bare gi anledning til selvkritikk, men også til berikelse og fordypelse av eget standpunkt.