Det er mange som står som medlemmer av statskirken og faktisk aldri har reflektert over, eller tatt stilling til dette. Dette er gjerne medlemmer som ofte ikke har noe som helst forhold til statskirken, men som likevel velger å stå som medlem. Ikke sjelden med argumentet at det er en viss trygghet i dette. De tenker gjerne på praktiske forhold, og da ofte begravelse.

På bakgrunn av dette, ønsker vi her å komme med en liten oppklaring:

Begravelse
Gravferd uten prest (borgerlig gravferd) er åpen for alle (fra 1970 også for medlemmer av statskirken). Det vi vanligvis kaller "kirkegårder" er offentlige gravplasser. Gravlundene eies av kommunene, som også betaler for driften, og de er åpne for alle, uavhengig av livssyn. Det samme gjelder for gravkapellene og krematoriene. Begravelsesbyråene bistår med å legge opp en seremoni uten prest. Minnetale vil det være naturlig at en nær venn eller slektning av avdøde holder.

Sosialhumanistene har gravlundsareal på Grefsen i Oslo.

Konsekvenser ved utmelding
Konsekvensene ved å melde seg ut av statskirken er kort fortalt at du ikke kan inneha kirkelige stillinger og verv. Foreldre som er utmeldt kan ikke uten videre kreve å få sine barn døpt (barnedåp forutsetter faktisk at barna får opplæring i den kristne tro). Fadder kan av samme anledning normalt bare den være som er medlem av Den norske kirke.

Fadder
Det å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret dreier seg om å være med på å gi barnet en kristen trosopplæring, ikke om andre forhold. Hvis du ikke er troende kristen, skal du heller ikke la deg presse til å ta på deg denne fadderrollen.

Ønsker du å støtte opp om vårt arbeid gjennom gratis medlemskap?